I går kveld.
I går kveld skjedde det noe. Jeg ble trassig, jeg ble sint. Jeg prøvde å få med ham på sex, prøvde å ta initiativ. Som vanlig, så sa han nei. Ikke ork, ikke lyst. Sliten, sa han. Jaok, jeg blir såret. Jeg blir lei meg. Hva skjedde med det vi hadde? Vi har nå snart bikket ett år, og jeg kan sikkert telle på en hånd antall ganger vi har hatt sex det siste halve året. For å ikke snakke om de gangene vi har lekt rollene våres.
Som sagt, jeg ble sint og trassig. Jeg onanerte, og jeg gråt. Jeg skammet meg over tankene som kom inn i hodet mitt, lysten til å finne en eller annen rumpe og slå løs med ridepisken, med floggeren. Høre noen klynke, noen be om tilgivelse. Noen som ville få en rød stump med fine, rette striper. Det lengtet jeg etter, samtidig som jeg lengtet etter å underkaste meg. Lysten til å bli hersket over, at noen skulle bruke mine hull på alle måter og bare ta fullstendig kontroll.
Men hva hjelper vel det, når man er monogam og elsker den personen man er sammen med. Jeg får ikke utløp for noe om ting ikke skjer. Jeg har holdt dette temaet stille og rolig i nærmere 8 måneder nå. Vi har snart vært sammen i 12 mnd. I sommer ville det ikke skje pga vinduer på vidt gap etc. Så jeg krysser fingrene for at det skjer noe i løpet av vinteren. Jeg lengter etter ting, slik det en gang var.
Jeg lengter etter å brukt det flotte collaret jeg fikk til 20årsdagen min. Det nydelige, det flotte med fire D-ringer, i lilla og sort semsket skinn. Vær så snill?
Første gangen.
Jeg husker godt første gangen jeg kom til deg på session. Jeg var ganske nervøs, siden jeg ikke hadde lekt med noen som har erfaring innenfor Dominans og SM. Kvelden begynte rolig med at vi spiste sushi og snakket litt. Så gikk vi til stuen, hvor vi satte oss ned og begynte å prate. Plutselig forsvinner du ut av rommet og kommer tilbake med et blindfold.
Å få bind for øynene roet meg ned. Samtidig stolte jeg fullt og helt på deg, så jeg hadde ingen mistanker om at du ville gjøre noe med meg som jeg ikke aksepterte. Du var snill og myk, fikk jeg virkelig til å slappe av. Strøk meg over brystene, ga meg klemmer, kysset meg på kinnet og sa hvor fin jeg var. Jeg selv hadde hendene festet i et slags collar-mansjetter på ryggen slik at jeg ikke kunne bevege armene.
Jeg husker da du fikk meg til å sitte på stolen midt på stuegulvet, og klærne mine forsvant sakte men sikkert. Blindfoldet ble tatt av, og jeg grep meg stadigvekk i å stirre inn i øynene dine. Hvorfor vet jeg ikke, kanskje for å vise at jeg ikke var redd?
Ballgag, mansjetter, klesklyper, tau. På en stol i stua, og du forsvant. Jeg sitter igjen med mange klesklyper på brystene mine, noe som faktisk gjør vondt. Likevel klarte jeg å dra ut tråden du hadde tredd igjennom alle klypene, da du var på do. Og jeg klarer å le selv om jeg har ballgag i munnen. Etter at jeg hadde gjort det, satt du på blindfoldet igjen. Og du sier noe, som jeg ikke klarer å oppfatte – og i akkurat det øyeblikket drar du i tråden så alle klesklypene blir dratt av i ett. Det gjorde så veldig vondt, hadde mest lyst til å velte meg av stolen og krysse armene over brystene mine.
Det jeg kanskje husker aller best, men samtidig dårligst, er den stunden du ga meg en skikkelig spanking. Du sa det selv, å gi en god spanking krever at man har god tid. Det hadde du den kvelden. Du holdt på lenge, i akkurat passe tempo og akkurat passe hardt. Det er ikke til å unngå at jeg blir rennende våt. Og jeg forsvinner i en slags egen atmosfære. En atmosfære av smerte og nytelse i ett. Hvor det bare er du og meg, min rumpe og lyden du lager. Og varmen!
Så lenge siden, men likevel som om det skulle vært i går. Fingeren som finner veien inn i fitta mi, og hånden som drar meg i håret. Og til slutt orgasmen som topper det hele, etter mange timer. Det var første gangen…
Lenge siden?
Jeg syns det begynner å bli en stund siden han tok meg i rumpa. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg kom til å tenke på det, jeg som egentlig ikke er så begeistret for det? Kanskje det har gitt mersmak likevel?
Han er snill, så det gjør ikke vondt, heldigvis. Men det er følelsen jeg sitter igjen med. Udmyket, føler meg liten og samtidig veldig opphisset. Å ligge der klemt under ham og ikke klare å snu meg, mens han nyter det helt til det fulle. Jeg syns det er godt.
Han vet han kan gjøre det når han har lyst. Og jeg vet at jeg kan prøve å komme meg unna, men det skjer ikke uansett. For jeg er jo hans, fullt og helt. Til og med rumpa mi er hans.
Dominanse og underkastelse.
For meg er det mer enn en fantasi, det er virkelighet. Dog, jeg er ganske sta, vrang og vrien liten underdanig jente, som gjør at han får grå hår av og til. Jeg tror det bunner i at jeg vil finne ut hvor grensene hans går før han gjør noe mot meg. Straff altså.
Det krever enorm tillit å la noen herske over deg, bestemme hva du skal gjøre og ikke gjøre, og gi deg straff dersom du gjør noe galt. D&s henger ofte sammen med S&M, og det innebærer ofte frihetsberøvelse og smertefulle avstrafninger som faktisk kan gi blåmerker, sår og i enkelte tilfeller arr. Dette må jo igjen være avtalt mellom begge parter så klart. Nå er jeg så heldig at jeg har en Mann som ikke liker å se blåmerker på meg, men heller høre at jeg har det vondt.
Klask i ansiktet når jeg er ulydig, spanking når jeg er enda mer ulydig osv. Herlig, ville ikke vært foruten. Det gir meg en trygghetsfølelse når jeg sover på madrass på gulvet og ser at han sover rolig i sengen sin over meg. Å vite at han passer på, og våkner om jeg roper. Spesielt i de situasjonene hvor jeg ikke kommer meg noen steder pga at jeg er lenket fast til sengen.
Jeg følger enkelte regler i hverdagen også – når vi er sammen. Men mest av alt er vi kjærester på godt og vondt. Vi har jo ikke vært sammen så fryktelig lenge enda, men jeg mistenker at ting kan bli enda mer “komplisert og innviklet” med tiden enn det er nå. Man må la ting ta sin tid og bli bedre kjent, sakte men sikkert.
Det er vel neppe mulig å være mer fornøyd. Synes jeg i hvertfall.
Godt nyttår!
Godt nyttår til alle!
Nyttår startet ikke så bra for våres del. 1. nyttårsdag hadde vi vår første krangel, om noe som egentlig ikke er meg ukjent. Så det var vel da jeg bestemte meg for å slutte å være så sta, og heller føye meg litt mer. Har man sagt A, får man si B også.
Den som venter på noe godt…
…venter ikke forgjeves, heter det. Det begynner å bli en stund siden det var litt mer lek enn å bli bundet fast og kilt, klesklyper og litt annet dilldall. Sånn er det altså når man ikke har leiligheten for seg selv. Men jeg savner å leke mer. Jeg savner å spise med hendene bundet på ryggen, jeg savner å være gagget, savner å få virkelig kjenne hvor plassen min er. På gulvet, foran deg. Men du er jo så snill da, som lar meg ligge i sengen din til stadighet.
Nå er snart det nye året her, og da blir det sikkert tid til masse mer lek. Jeg gleder meg. 
Oh! Forresten! Jeg fikk det flotte collaret jeg ønsket meg, pluss fine, søte små låsbare håndmansjetter. 
Fiiine gavene!
En merkelig drøm.
Jeg er en drømmer av stor karakter i perioder. I natt hadde jeg opptil flere merkelige og eh, lettere sinnsyke drømmer, men jeg skal bare (kort) fortelle om den ene.
Det var jeg og ei jente til, i en slags form for hinderløype, eller quiz. (Orientering?). Ikke av normal karakter, vi hverken løp eller slet oss ut, men vi kom til slutt til en postkasse hvor det lå en hengelås med nøkkel til hver, samt en form for ring. Vi tok de med oss og gikk inn i et hus. Der kom vi rett inn på kjøkkenet, og møtte på noen rariteter av personer iført minimalt med klær, halsbånd og lærantrekk.
Det viser seg at de hengelåsene med nøkkel tilhører to personer av Dominant karakter, og vi må fordele oss. Og av en eller annen grunn velger jeg altså å underkaste meg denne (ekle) personen som står foran meg, men vi blir enige om ordet “Brannbil” som sikkerhet. Det første denne personen får meg til å gjøre er å sleike tøflene hans, som er laget av hundepels! Hundepelsen har nok tilhørt en schäfer, den er stri og ekkel å sleike på. Plutselig tar han av seg skoene, og jeg må i tillegg vaske føttene hans, som rett og slett IKKE smaker godt.
Deretter blir drømmen en rar røre, og jeg leter etter denne venninnen som fulgte etter meg inn. Jeg er rett og slett bekymret for henne, i litt sånn “Fritt Vilt” stil. Vi finner frem til hverandre igjen, og det viser seg at hun slapp relativt billig unna, og jeg hadde måttet gjøre mest mulig. Som jeg dessverre ikke husker.
Det jeg syns er mest frastøtende og ekkelt er at jeg underkastet meg en person jeg ikke en gang husker navnet på, og jeg gjorde det fordi jeg _måtte_, ikke fordi jeg hadde lyst. Brrr….
På alle fire.
På alle fire, med rumpa i været. Floggeren hentes, og jeg får slag på slag, lenge… Plutselig stopper det opp, og jeg kjenner først en klype, senere tre til, som festes til kjønnsleppene mine. Det gjør vondt, men ikke vondere enn at jeg kan takle det. Og når han i tillegg smekker pisken over dem, da føler jeg meg liten.
Likevel klarer jeg ikke å la være å bli tent.
Jeg visste det ikke.
Og jeg så det ikke. Ikke at den personen som var rett foran meg var han som skulle smelte hjertet mitt og få meg til å fnise som en fjortiss. Men når jeg først begynt å åpne øynene… Blodet suste, verden snurret rundt og det ble umulig å sove. Det er rart, hvordan man plutselig kan se noen som har stått foran deg over en lengre tid. Se de i et nytt perspektiv og våge å føle annerledes.
Jeg er i hvertfall veldig glad for at jeg klarte det. At jeg turte. Vi har nok noen hindre å gå over sammen, men det skal vi klare, ikke sant? Jeg ser allerede frem til det. Jeg ser frem til å gå rundt i parken med deg når snøen smelter og hestehoven titter frem. Og sitte på brygga og spise is når sola virkelig skinner, og se på livet.
Jeg gleder meg til hver natt jeg skal tilbringe hos deg, enten i sengen din eller på gulvet, med eller uten lenker – og jeg lengter meg syk etter neste gang jeg får holde rundt deg og kose igjen. Jeg ser frem til å bli passet på, for jeg vet at du vil bare mitt eget beste. Selv når du gagger meg, strapper meg fast i sengen og finner frem klesklypene. Bare mitt eget beste…
Spermaphobia?
Jeg takler det virkelig ikke, har jeg funnet ut. I hvertfall ikke når det skal tvinges i meg. Jeg blir som en liten baby, nekter å ta skjeen med mat. Aner ikke hvorfor det er slik, men det er noe med konsistensen, mistenker jeg. Ikke at det nødvendigvis smaker så vondt, men jeg syns det er ekkelt. Den grå, halvveis slimaktige væsken som er varm. Usj. Neitakk.
Jeg skulle gjerne vært sånn at jeg svelget med glede og hadde null problemer med å gurgle (haha, gross!). men sånn er det virkelig ikke. Det er trist, for jeg har lyst til å glede og tilfredsstille, men den lysten klarer ikke å overvinne “skrekken”.
Jeg har ingen problemer med å få det på kroppen generelt, det syns jeg er helt ok. Kanskje litt nedverdigende, men jeg freaker ikke ut. Det kan jo bare skylles bort med vann. Og litt såpe.
Nei, jeg kjenner at jeg faktisk blir lei meg ved bare tanken. Tanken på å ikke klare å gjøre det som forventes…
