I går kveld.
I går kveld skjedde det noe. Jeg ble trassig, jeg ble sint. Jeg prøvde å få med ham på sex, prøvde å ta initiativ. Som vanlig, så sa han nei. Ikke ork, ikke lyst. Sliten, sa han. Jaok, jeg blir såret. Jeg blir lei meg. Hva skjedde med det vi hadde? Vi har nå snart bikket ett år, og jeg kan sikkert telle på en hånd antall ganger vi har hatt sex det siste halve året. For å ikke snakke om de gangene vi har lekt rollene våres.
Som sagt, jeg ble sint og trassig. Jeg onanerte, og jeg gråt. Jeg skammet meg over tankene som kom inn i hodet mitt, lysten til å finne en eller annen rumpe og slå løs med ridepisken, med floggeren. Høre noen klynke, noen be om tilgivelse. Noen som ville få en rød stump med fine, rette striper. Det lengtet jeg etter, samtidig som jeg lengtet etter å underkaste meg. Lysten til å bli hersket over, at noen skulle bruke mine hull på alle måter og bare ta fullstendig kontroll.
Men hva hjelper vel det, når man er monogam og elsker den personen man er sammen med. Jeg får ikke utløp for noe om ting ikke skjer. Jeg har holdt dette temaet stille og rolig i nærmere 8 måneder nå. Vi har snart vært sammen i 12 mnd. I sommer ville det ikke skje pga vinduer på vidt gap etc. Så jeg krysser fingrene for at det skjer noe i løpet av vinteren. Jeg lengter etter ting, slik det en gang var.
Jeg lengter etter å brukt det flotte collaret jeg fikk til 20årsdagen min. Det nydelige, det flotte med fire D-ringer, i lilla og sort semsket skinn. Vær så snill?
